Når hovudet er tvangsstappa fullt av paragrafar, rygg og nakke stive og støle etter mangfaldige timar framføre dataskjermen og motet byrjar svikte sjølv om målet stadig nærmar seg - då er det godt å ha ein ivrig og logrande liten hund som så snilt bed "Vil du ikkje vere med ut ein tur og leike i snjoren?", og ein kjærast som finn fram ein ekte fakkel og tek meg med nord i skogen der det openberrar seg ein lavo - med tørr bjørkeved, granbar og reinsskinn.
Ein liten time ute i snjoren, i mørket og bålrøyken, og med underlege fenomen-observasjonar - det gjev attende piffen og livsgleda og SNART vert det joleferie og ALDRI MEIR EKSAMEN.
O lukke :-)